Sofapotet, nyt din sofa!

Bilde til blogginnlegg #3

Utskjelt, men akk så god. Etter fullpakkede dager fylt med plikter og mas er det lite som slår en deilig omfavnelse av sofaen. En fri og avslappet stund. Joda, det bor en ”sofapotet” i oss alle.

Begrepet ”å komme seg ut av sofaen” brukes hyppig når det er snakk om å starte en mer aktiv livsstil. Det er på sett og vis et godt bilde, men å bli mer aktiv handler ikke egentlig om å oppgi sin mer eller mindre stolte status som sofapotet. Det behøver faktisk ikke engang gå ut over hvor mye tid man benytter på utøvelse av sofapotet-tilværelsen. Overgangen til å bli mer aktiv handler aller mest om avklaring, mulighetsorientering og besluttsomhet.

Det er ofte en krevende prosess. Min ”kamp mot sofaen” gikk over en lang rekke år. Et utall forsøk av forskjellig art, og hvert av dem fulgt av nedtur og skuffelse over egen tafatthet. Det vil si; hvert av forsøkene bortsett fra det siste. I ettertid tenker jeg at de mislykkede forsøkene ikke var bortkastet. De bidro til suksessen. Gjennom dem fant jeg mine svar på tre avgjørende spørsmål.

Har du bestemt deg for å bli mer aktiv, og kanskje også meldt deg på I Form-løpet som et motiverende mål, så kan muligens disse spørsmålene hjelpe også deg ”ut av sofaen”:

1. Hvorfor vil jeg bli mer aktiv?
Tanken om å bli mer aktiv har sin rot i et eller annet. Hva er det som trigget deg? Det kan være så mangt. For meg handlet det om at jeg følte meg daff, dvask og lat og generelt ikke trivdes med meg selv. Jeg ville litt ned i vekt, men aller mest ønsket jeg å ha en sunn hobby.

2. Hva innebærer det å ”være mer aktiv” for meg?
Like viktig som å finne ut hvorfor man ønsker å endre noe er det å avklare hva endringen innebærer. Å bli ”mer” av noe krever et utgangspunkt og et mål. Hvor mye aktivitet, og hva slags aktivitet, er det du tenker deg? For å vite om man lykkes eller ei må også målet være tydelig avgrenset og definert. Skal man reise til et bestemt sted for en avtale holder det ikke å si at man skal nordvest, det krever en konkret adresse og et tidspunkt.

Mitt opprinnelige og overordnede mål var å ”bli en løper”. For meg betød det å løpe i alle fall et par-tre turer i uken, hele året. Turene måtte være minst fem kilometer. Ettersom dette var et veldig langsiktig – evig – mål trengte jeg i tillegg noen mer kortsiktige støtte-mål for å holde motivasjonen oppe. Løsningen var opplagt: Påmelding til utvalgte løp, med ønske om å fullføre litt raskere enn forrige gang.

3. Hva er det som gjør at jeg synes det er vanskelig å bli mer aktiv?
Det tredje spørsmålet du bør stille deg dreier seg om den daglige gjennomføringen. Hvilke potensielle ”showstoppers” finnes? Har du forsøkt og mislykkes tidligere? Hva var det i så fall som ødela den gangen? Ved å identifisere mulige fallgruver kan du samtidig finne ut hvordan du kan unngå dem. Hva vil bidra til at du lykkes?

Jeg visste at min største svakhet var at motivasjonen til å trene krympet desto lenger ut på dagen jeg ventet. Havnet jeg i den mye omtalte sofaen var det i praksis kjørt. Ved å trene på morgenen når det var mulig, primært i helgene, sikret jeg at det i alle fall ble en eller to økter i uken. Etterhvert har jeg også funnet god hjelp i å bestemme meg for å være mer mulighetsorientert og fleksibel. I stedet for å omfavne de mange gode unnskyldningene ser jeg etter muligheter til å omgå dem. En økt mens poden er på trening i stedet for å sitte og vente. Løpe til eller fra jobb. Treffe venner til en løpetur i stedet for et cafébesøk. Løpe før frokost eller rett før leggetid. Ta et knekkebrød eller en yoghurt etter jobb for å kunne løpe, og heller spise middag senere. Det handler som regel om innstilling. Og litt besluttsomhet.

Jeg anbefaler at du skriver ned dine svar på spørsmålene. Ved å ha dem dokumentert kan du ta dem frem og lese når motivasjonen svikter. For det kommer den garantert til å gjøre i perioder. En påminnelse, i dine egne motiverte ord, om hva som fikk deg til å ville bli mer aktiv i utgangspunktet kan gi akkurat det puffet du trenger.

Man har ikke mislykkes før man slutter å forsøke. I dag er det ingen tvil om at jeg er en løper, og løpegleden vokste seg større enn jeg i mine villeste fantasier drømte om at den kunne. Men, sofaen… den er stadig like god. Egentlig bedre enn noen gang; Sofaens omfavnelse er ekstra deilig når tiden der i tillegg kan anses som viktig restitusjon. (c;

Janicke / @lettbent

PS: 100 dager igjen til I Form-løpet. Hva med et 100-dagersprosjekt?